På sen-høsten 1971 byttet statsminister Bratteli norsk samfunnsfarge til koks-grå, og puttet med det seksti-tallets psykedeliske kakafoni tilbake i tuben. Kjell Askildsens forfatter-filosofi (skriv én linje, stryk to) bredte om seg utenfor litteraturen, og førte til at norske plateartister som regel trakk to langspillere tilbake fra markedet for hvert nytt album de ga ut. Dette mens det stort sett regnet, hele tiden.

Pompel og Pilt skapte, attpåtil i reprise, en hel generasjon av redde nevrotikere, og Finn Kalvik (pre-kjønnsskifteoperasjon) insisterte på at han ikke var interessert i å vite akkurat hvor ensom du enn måtte finne på å være.

Norsk rock, derimot, lot være å blomstre som aldri før. Utbredelsen av større og bedre sanganlegg førte til oppfinnelsen av lydsjekken, som igjen skapte flere musikalske genre, deriblant elektrisk frijazz og prog-rock. Trikset med å inkludere en melodi som var nynnbar uten påfølgende tunge-gipsing døde ut samtidig med at Paul McCartney offisielt begjærte The Beatles oppløst 31. desember 1970, og skulle ikke gjenoppstå før 10CC snublet over nøkkelen til nettopp The Beatles´ musikalske bankboks i 1975.

I Norge regjerte to tydelige trender første halvdel av sytti-årene – en ubendig trang til å utstyre norsk folkemusikk med nye, politisk ladede tekster (spesielt var det utbredt med sinte manifest som blandet hyllest av styresettet i Kina med raseri over undertrykkelsen av livegne bønder i Sentral- og sør-Amerika – dette fordi det eneste ordet som rimer på “Mao” er “kakao”), samt bandnavn med -que på slutten. Folque, Roque, Per Spelmann Han Hadde Ei Einaste Que og Nå Får Det Faen Meg Være Noque er kanskje de mest kjente eksemplene på denne, overraskende fisefine, tendensen.

Sytti-tallet var i det hele tatt et pisslunkent og rynkete ti-år, og det skulle drøye helt til 1985 før den geni-erklærte 9-åringen Håkon Moslet offentlig uttalte at norsk rock var “bra”.

Reidar Brendeland utdyper på aftenbladet.no den kommentaren han la igjen på min blog-post “Rønning On Empty” for noen uker siden. Og med å “utdype” mener jeg å si at han rendskjærer ryggene på det samlede norske musikk-kritiker-korpset og gnir førsteklasses maldon-salt i samtlige sår etterpå.

Jeg blir sitert på at jeg ikke vil “si så forferdelig mye om anmeldere på generell basis én uke før vi gir ut plate”. Bare for å utdype litt sjøl her – jeg er ikke redd for at høygaffel-og-fakkel-utstyrte musikkanmeldere skal lage krystallnatt foran Stortinget i neste uke, og bålbrenne en stabel The September When-plater (med mindre de har betalt for dem først).

Det jeg mente å si var at det er mye gøyere å bitche om plateanmeldelser etter at de har stått på trykk. Hvis man går for hardt ut i forkant kan det fort oppfattes som et forsøk på å påvirke dommeren før kampen er spilt, og det er visstnok slett sportsånd.

Så – for the record – den bloggposten Reidar kommenterte var en reaksjon på Dagbladets anmeldelse av Ingenting-plata Kjempegreier, ikke et “preemptive strike” (det er det som er Bush-doktrinen, fru Palin) på vegne av Judas Kiss.

Sånn går det når man har mange hatter på, og noen av dem er litt teitere.

I Dagbladets nye elfenbeinstårn i Bjørvika sitter musikkanmelder Øyvind Rønning og venter på å bli sopt ut i neste innsparingsrunde. I mellomtiden synes han åpenbart at det å gjøre skam på sin profesjon er en god strategi for å beholde jobben. Ingentings nye plate Kjempegreier blir 26.08 utsatt for Rønnings MO, som er å la være å høre på plata, misforstå alle tekstene, og så dvaske til med alle de eldste klisjéene fra “Plateanmelderi For Dummies”.

“Sandnes-bandet Ingenting har valgt et navn og en tittel som innbyr til ordspill. 38 minutter med Ingenting? «Kjempegreier», liksom?”

Rønning klarer å klemme inn to av de mest tilårskomne triksene allerede i innledningen. Å bruke bandnavn og tittel som frydefullt sarkastisk slakteverktøy var for eksempel de langt mer skriveføre anmelderkollegene i Beat flinke til på åtti- og nitti-tallet. Det beste Rønning klarer å komme opp med er “mer enn ingenting” som sub-heading til artikkelen. Ordspill, liksom?

Triks nummer to er å syte over spilletiden, som om dette var en av “TV2 Hjelper Deg”’s forbruker-tester, hvor det skulle deles ut smile- eller sure-fjes basert på hvor mye chips man får i posen. 10, 11, 12 låter på 2-4 minutter hver er en så klassisk sammensetning av en rock-plate at det er nesten skremmende kunnskapsløst å dra det opp som en innvending.

“17 år etter debuten gir de seg ikke ut for å være noe annet enn et råneband som spiller bredbeint rock’n’roll med tekster på dialekt, til og med på rim, og – det må sies – til dels velskrevne i sin tøffe tone.”

Rønning har et kompliment eller to innabords, men de må dras ut av kjeften på ham som et sett med betente jeksler.  Alle positive tilbakemeldinger dras ned med østlandsk, overbærende dra-til-tryne-tone: “…til og med på rim”, “…det må sies…”, “…til dels…”. Er det meningen at Ingenting skal bukke og skrape over å bli tilkjent intelligens nok til å bruke enderim?

“Budskapet i «Hare mann» er utvetydig: «Det va en fine dag / klare for nye nederlag / har fått ei såra sjel / av & stadig svella feil kamel». Fett nok, som det het en gang, men er det troverdig når karer på 40 pluss synger om fyll, puling, luremus og andre damehistorier som om de var forvokste tenåringer, med et musikalsk følge som hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock?”

Grøss og gru. Hvor skal en begynne? Rønning postulerer at budskapet i låta Hare Mann er utvetydig, for så å gjøre det klinkende klart i neste setning at han ikke har forstått et kvidder av det. Ingentings noenlunde faste, og som regel navnløse, protagonist – han som snakker i nesten alle låtene fra debut-plata i 1991 til Kjempegreier i 2008 – har blitt eldre i takt med bandmedlemmene. Noe særlig mer vellykka har han ikke blitt. I 1991 handlet det om å mangle det en 16-17-åring er desperat etter å få fingrene i (øl, sprit, moped, en plass å være..) I 2008 er det mangelen på kontroll over eget liv (Hare Mann, Zuki Gjønå Finland, Det Einaste) og mangelen på en kvinne man ikke føler seg totalt akterutseilt av (Alt For Fine, Luremus) det dreier seg om.  Relevante problemstillinger for en gjennomsnitts førti-åring, med andre ord. Ingenting synger ikke om puling, men om fraværet av puling. Skjønner du forskjellen, Rønning?

Anmeldelsens skikkelige howler av en formulering, og det i en skikkelig 50-års-bryllupsdags-bukett av ubehjelpelige, klisjebefengte ordsammensetninger, er at Ingenting “hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock”. Jeg tenker vi lar den stå ukommentert, til allmenn forlystelse.

Det er mulig at Øyvind Rønning fortsatt sørger over at hans musikksjanger, “roots” aka “americana”, avgikk ved en stille død for noen år siden, og derfor ser det som god terapi å stampe rundt i Dagbladets anmelder-avdeling som en surmulende elefant. Det hadde kanskje vært bedre å ta i mot den sluttpakken.

Ingenting er ute på tur, og på fredag morgen stoppet bussen  bak ICA på Husnes for at sjåføren skulle få noen velfortjente timer på øyet. Det var det vel etter hvert bare å glemme, ettersom turnéleder Roy og jeg var alt for utålmodige etter å sette sammen og teste Gretch-trommene vi hadde hentet hos Sagevik Musikk dagen før. Settet, et Catilina Club Rock, har en svær, saftig sound som passer glimrende til Ingenting. 26′ Bonham-size stortromme, 13′, 16′, og 18′ tammer, og en 14×6,5 skarp i sånn passe retro “Silver Sparkle”-finish gir virkelig feelingen av klassisk rock’n'roll. Jeg testet trommer med Hardangerfjorden som kulisse, lydtekniker Hans Ole filmet, og morra-shopperne på ICA lurte nok litt på hva som foregikk utenfor…

Mitt favoritt-nyhetsshow-på-MSNBC, Countdown, har et fast innslag i hver sending der de viser merkelige og / eller fascinerende videoklipp fra hele verden. For noen uker siden var det Mira Craig’s uheldige stagediving som ble servert det amerikanske folk (og ikke bare én gang). Denne uka er det de driftige kidsa fra Norsk Hydro’s ingeniør-rekrutterings-reklamefilmer som representerer nasjonen. Og dette skal være verdens fredeligste land…

Det er mulig de fikk seg en støkk, de som fulgte med på den tsjekkiske tv-stasjonen CT2 på søndag. Under morgensendingen er en 40 minutters gjennomgang av automatiske vær-kameraer fast innslag, for å vise hvordan det står til med nedbør og skydekke rundt i landet. Normalt sett dørgende kjedelig TV, men ikke denne gangen…

På Vikingbloggen til Stavanger Aftenblad er det mystisk nok debatten om hva publikum skal synge på tribunen som har engasjert flest fotballtryner hittil i årets sesong, heller enn å forsøke å finne en forklaring på hvorfor Viking ser ut til å synge på siste verset allerede etter fire runder.

Hordene har visstnok foreslått å gjøre Tore Tang til vår egen versjon av You’ll Never Walk Alone, høytidelig avsunget av Stavangers nasjonal-crooner Hans Petter Hansen. Det er litt vrient å få øye på hva en sang om en uteligger og bestekameraten hans, gitaren, har å gjøre på fotballkamp – det er mulig at spillerne, etter å ha blitt utsatt for Röslersk straffe-eksersis de siste dagene, føler seg som Tang på mandags morra – men poenget er muligens at det skal virke samlende.

Forslaget virker i alle fall alt annet enn samlende på Vikingblogg-leserne. Debattantene ser ut til å ha delt seg i to omtrent like store leire: de som synes det er en dårlig idé, og de som synes det er en helt forjævlig dårlig idé. Jeg for min del havner et sted midt i mellom.

Opphavsmannen til Tore Tang tror jeg hører til en tredje gruppe – de som står ute i hagen og graver en grav de kan ligge å spinne rundt i dersom forslaget blir alvor. Abel har laget massevis av låter som faktisk passer på fotballkamp. Jeg tipper det blir vrient for en spiller å ligge nede på matta og vri seg i teatralsk gi-meg-frispark-smerte hvis hele Viking Stadion klemmer til med “He Cries Just Like A Baaaby”. Bare for å ta et eksempel.

“La Aftenbladet utlyse en konkurranse, og avsteng Hordene fra å stemme..om vi vil unngå Tore Tang eller en eller annen sang fra Ingenting”, er det en kar som foreslår på Viking-bloggen.

For det første: Nå har jeg spilt bortimot fast høyre komp på Viking noen sesonger, og begynner å nærme meg gullklokka for antall innspilte Viking-sanger – Viking Fra Vest og Di Kvide Og Di Blå med Manna på vokal, tre-fire-fem stykker med Leif Og Kompisane¹, samt et helt album med nyskrevet Viking-musikk (av Tor Salomonsen og Sverre Kvam) til jubileet her for noen år siden. Knapt en eneste av de 17-18-19 låtene har noensinne festet seg der de faktisk hører hjemme; på tribunen på Viking Stadion. Fotballsanger kan man konstruere og konkurrere fram, stadionhymner á la You’ll Never Walk Alone bare oppstår.

For det andre: hvorfor ikke en eller annen Ingenting-sang? Jeg har sagt det før: det finnes en Ingenting-sang for alt, i hvert fall hvis man tuller litt med teksten²:

[Til hjemmekampen mot Start - Dommedag]

SE DET JÆVLA LAGE DE E EN KRISTEN PLAGE
ELLVE PINGLITE MANN I FRA KRISTIANSAND
DI BER PÅ SINE KNÉR AT ONKEL ERIK SOLÉR
SKA KJØBA NÅGE GRESS OG EN PÅSE PLENKRUTT
SÅNN AT STADION DIS KAN BRUGAS FØR SESONGEN E SLUTT
DI SKA LERA AT Å SLENGA MED LEPPÅ HAR EN PRIS -
JULING I FRA FØKKINGS MØRKEBLÅ MONKIS

DOMMEDAG
16 TUSEN
DOMMEDAG
SÅ VIL HA SEIERSRUSEN

[Til Viking-Lillestrøm - Aldri På TV]

DER E MØJE FINT PÅ TV I DAG
FOBALLKAMP ME VERDENS BYENS BESTA LAG
RETT FØR EG KOSE MEG I HJEL
MED VERDENS ABSOLUTT VAKRASTE SPEL
SER KEIKO SPENNA EI BYTTA MED VATTEN
I SAKTE FILM FOR GANG NUMMER ATTEN
HAN STÅR DER Å ANGRE SÅ INDERLIGT PÅ
AT HAN LOT SEG FRISTA AV LSK

AUDIO OG RADIO
STEREO OG TV 2
DE SPYR UD LYD Å FILME ALT SÅ LEVE
MEN VIKING TABE ALDRI PÅ TV

[Til Viking-Strømsgodset - Gammale Mann]

HAN E EN GAMMALE MANN
AN SPELE FOBALL ALT HAN KAN
DET KNAKE Å DET KNIRKE
SÅVIDT AT BEINÅ VIRKE
HAN FÅR LØNN AV JOSTEIN FLO
EN MILJON ELLER TO
HAN BLER SNART PENSJONIST
Å GODSET ENDE HEILT SIST
HAN E EN GAMMALE MANN
GAMMALE MANN

[Gje Faen I Det]

HARKJE NÅGE ØL
HARKJE NÅGE SPRIT
HARKJE NÅGE BRENNEVIN
GJE FAEN I DET
HARKJE NÅGE PASS
TE VIP-LOSJE-PLASS
SOSSEN FÅR SERVERING DER
GJE FAEN I DET

ME KOSE OSS HER
GJE FAEN I DET

¹Påfallende hvordan ambisjonsnivået i tekstene faller i takt med Vikings prestasjoner de siste årene – Leif & Ko. begynte med et par spretne cup-hymner, som selvsagt handlet om å vinne cupen, og serien på kjøpet. Den siste handlet om hvor glade vi var over å ha fått fin ny stadion. Årets bidrag tipper jeg blir hetende “Me Ska Ikkje Rykka Ner!”, neste sesong kommer “Me Ska Rykka Opp Igjen, Me Love!”, og i 2009 kommer “Me Har Fått Fine Nye Foballsko!”.
²Apropos tulle med teksten – litt festlig at Liverpool-fansen, etter at John Arne Riise ble slått konkurs for et par uker siden, klemte til med “You’ll Never Get A Loan”…

Den såkalte trønder-rocken skiller seg ut som en evolusjonshistorisk kuriositet i norsk rock. Denne musikalske mutanten kom først på banen med bandet Prudence i 1970. Prudence var et radikalt, langhåret prog-rock-kollektiv som, merkelig nok, avfødte nesten samtlige av de norske artistene som senere skulle komme til å gi ordet “folkelig” en eim av karsk, apokope og bartesnørr.

Terje Tysland ble med sin gjennomførte hattepolitikk et ikon for håravfallsrammede over hele landet. Åge Aleksandersen satte norgesrekord i platesalg med sanger om De Fire Elementer – lys, varme, pils og pizza – samt verdensrekord i dårlig skarptrommelyd (“Ramp”, 1980). Prudence-bassist Frode Viken må, som låtskriver for DDE, ta ansvar for at “folkelig” i 2002 av Norsk Språkråd offisielt ble definert som skjellsord, sidestilt med “helvete” og “faen”. Vikens sanger om norsk transport-infrastruktur (“Vinsjan På Kaia”, “E6″) og mindre flatterende deler av egen anatomi (“Rompa Mi”) har hatt forbløffende appell, spesielt ettersom de stort sett har blitt framført av seks bleikfete trøndere i bar overkropp.

Band som Stage Dolls og TNT sto for en noe mer tupert utgave av trønderrocken utover på åtti- og tidlig nitti-tall. TNT-låta “Ten Thousand Lovers” oppnådde en litt spesiell internasjonal popularitet – vokalist Tony Harnell, AKA Hansen, leverer en så troverdig imitasjon av en mann som får alle tåneglene trukket ut, at den amerikanske hæren gjentatte ganger har benyttet den til å skremme diktatorer ut av ambassader og jordhull rundt i verden.

Trønderrocken har for øvrig bidratt med to ting; det ene er den norske avarten av roadien - norske teknikere, riggere, lysfolk og gitarstemmere har som regel tre ting til felles; maglite, leatherman og trønderdialekt. Det andre er punkbandet Wannskrækk, som i det øyeblikk de oppdaget at de var fra Trøndelag prompte byttet navn til det mer internasjonalt klingende Dum Dum Boys og begynte å synge på østlandsk.