Logikken er millimeterdyp; Årsaken til at Artist X ikke slår igjennom i Land Y er at Y har en kliss lik artist fra før, og den er innbyggerne i Y så fornøyd med at de ikke har mentalt overskudd til å forholde seg til én til i samme leia.

Det er selvfølgelig derfor obskure band som The Beatles, The Rolling Stones, Led Zeppelin og The Who aldri slo gjennom i USA, eller at Beyoncé, Prince og Alicia Keys aldri har fått det til i Europa: vi har da folk som driver med derivater av Rhythm And Blues sjøl. Vi trenger ikke utlendinger som misforstår det hele bittelitt og lager sine egne versjoner av våre patenterte musikalske oppfinnelser.

Jada, jada. Det er kanskje for mye forlangt å avkreve nyanser når man får stukket en mikrofon oppunder barten på et nokså tabloid tv-program, men det er i hvert fall ikke urettferdig å be om at man ikke bidrar til å sementere historieforståelse som er beviselig teit. Noen sekunder før Schreiner i Lydverket-sendingen finner det for godt å avskrive The September Whens utenlands-satsing tidlig på nitti-tallet viser Asbjørn Slettemark et klipp med Turboneger fra en USA-turné i 2004, og man føler at glasshuset knirker og knaker i sammenføyningene når han spør Schreiner om dette var “en drøm som gikk i oppfyllelse”.

“Joda”, svarer Schreiner, “da trodde vi at dette her var en sånn mellomfase før vi gikk over til ennå større lokaler, men når man ser tilbake, så var det et stort høydepunkt, ja…”

Så hva skjedde? Hvorfor spiller Hans Erik Dyvik von Husby i svorske biopics istedet for å fyre av gigantiske rompe-raketter på amerikanske fotball-stadii foran 80000 entusiastiske Turbo-jugend?

Fordi Livet, mann. Ting skjer.

Hvem som “slår gjennom” eller ei koker ned til ganske uberegnelig kaos-teori, og beviset på det finner man i platebransjens begredelige tilstand i 2011. Hvis Schreiners halv-huskede analyser holdt vann, ville han ikke ha sittet på Lydverket og re-kvernet dem, og jeg ville ikke ha sittet her og produsert spydigheter.

Vi ville ha sittet i Hollywood og dyppet tåa i hver vår super-modell hvert vårt svømmebasseng.

Pompel og Pilt skapte, attpåtil i reprise, en hel generasjon av redde nevrotikere, og Finn Kalvik (pre-kjønnsskifteoperasjon) insisterte på at han ikke var interessert i å vite akkurat hvor ensom du enn måtte finne på å være.

Norsk rock, derimot, lot være å blomstre som aldri før. Utbredelsen av større og bedre sanganlegg førte til oppfinnelsen av lydsjekken, som igjen skapte flere musikalske genre, deriblant elektrisk frijazz og prog-rock. Trikset med å inkludere en melodi som var nynnbar uten påfølgende tunge-gipsing døde ut samtidig med at Paul McCartney offisielt begjærte The Beatles oppløst 31. desember 1970, og skulle ikke gjenoppstå før 10CC snublet over nøkkelen til nettopp The Beatles´ musikalske bankboks i 1975.

I Norge regjerte to tydelige trender første halvdel av sytti-årene – en ubendig trang til å utstyre norsk folkemusikk med nye, politisk ladede tekster (spesielt var det utbredt med sinte manifest som blandet hyllest av styresettet i Kina med raseri over undertrykkelsen av livegne bønder i Sentral- og sør-Amerika – dette fordi det eneste ordet som rimer på “Mao” er “kakao”), samt bandnavn med -que på slutten. Folque, Roque, Per Spelmann Han Hadde Ei Einaste Que og Nå Får Det Faen Meg Være Noque er kanskje de mest kjente eksemplene på denne, overraskende fisefine, tendensen.

Sytti-tallet var i det hele tatt et pisslunkent og rynkete ti-år, og det skulle drøye helt til 1985 før den geni-erklærte 9-åringen Håkon Moslet offentlig uttalte at norsk rock var “bra”.

Jeg blir sitert på at jeg ikke vil “si så forferdelig mye om anmeldere på generell basis én uke før vi gir ut plate”. Bare for å utdype litt sjøl her – jeg er ikke redd for at høygaffel-og-fakkel-utstyrte musikkanmeldere skal lage krystallnatt foran Stortinget i neste uke, og bålbrenne en stabel The September When-plater (med mindre de har betalt for dem først).

Det jeg mente å si var at det er mye gøyere å bitche om plateanmeldelser etter at de har stått på trykk. Hvis man går for hardt ut i forkant kan det fort oppfattes som et forsøk på å påvirke dommeren før kampen er spilt, og det er visstnok slett sportsånd.

Så – for the record – den bloggposten Reidar kommenterte var en reaksjon på Dagbladets anmeldelse av Ingenting-plata Kjempegreier, ikke et “preemptive strike” (det er det som er Bush-doktrinen, fru Palin) på vegne av Judas Kiss.

Sånn går det når man har mange hatter på, og noen av dem er litt teitere.

“Sandnes-bandet Ingenting har valgt et navn og en tittel som innbyr til ordspill. 38 minutter med Ingenting? «Kjempegreier», liksom?”

Rønning klarer å klemme inn to av de mest tilårskomne triksene allerede i innledningen. Å bruke bandnavn og tittel som frydefullt sarkastisk slakteverktøy var for eksempel de langt mer skriveføre anmelderkollegene i Beat flinke til på åtti- og nitti-tallet. Det beste Rønning klarer å komme opp med er “mer enn ingenting” som sub-heading til artikkelen. Ordspill, liksom?

Triks nummer to er å syte over spilletiden, som om dette var en av “TV2 Hjelper Deg”‘s forbruker-tester, hvor det skulle deles ut smile- eller sure-fjes basert på hvor mye chips man får i posen. 10, 11, 12 låter på 2-4 minutter hver er en så klassisk sammensetning av en rock-plate at det er nesten skremmende kunnskapsløst å dra det opp som en innvending.

“17 år etter debuten gir de seg ikke ut for å være noe annet enn et råneband som spiller bredbeint rock’n’roll med tekster på dialekt, til og med på rim, og – det må sies – til dels velskrevne i sin tøffe tone.”

Rønning har et kompliment eller to innabords, men de må dras ut av kjeften på ham som et sett med betente jeksler.  Alle positive tilbakemeldinger dras ned med østlandsk, overbærende dra-til-tryne-tone: “…til og med på rim”, “…det må sies…”, “…til dels…”. Er det meningen at Ingenting skal bukke og skrape over å bli tilkjent intelligens nok til å bruke enderim?

“Budskapet i «Hare mann» er utvetydig: «Det va en fine dag / klare for nye nederlag / har fått ei såra sjel / av & stadig svella feil kamel». Fett nok, som det het en gang, men er det troverdig når karer på 40 pluss synger om fyll, puling, luremus og andre damehistorier som om de var forvokste tenåringer, med et musikalsk følge som hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock?”

Grøss og gru. Hvor skal en begynne? Rønning postulerer at budskapet i låta Hare Mann er utvetydig, for så å gjøre det klinkende klart i neste setning at han ikke har forstått et kvidder av det. Ingentings noenlunde faste, og som regel navnløse, protagonist – han som snakker i nesten alle låtene fra debut-plata i 1991 til Kjempegreier i 2008 – har blitt eldre i takt med bandmedlemmene. Noe særlig mer vellykka har han ikke blitt. I 1991 handlet det om å mangle det en 16-17-åring er desperat etter å få fingrene i (øl, sprit, moped, en plass å være..) I 2008 er det mangelen på kontroll over eget liv (Hare Mann, Zuki Gjønå Finland, Det Einaste) og mangelen på en kvinne man ikke føler seg totalt akterutseilt av (Alt For Fine, Luremus) det dreier seg om.  Relevante problemstillinger for en gjennomsnitts førti-åring, med andre ord. Ingenting synger ikke om puling, men om fraværet av puling. Skjønner du forskjellen, Rønning?

Anmeldelsens skikkelige howler av en formulering, og det i en skikkelig 50-års-bryllupsdags-bukett av ubehjelpelige, klisjebefengte ordsammensetninger, er at Ingenting “hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock”. Jeg tenker vi lar den stå ukommentert, til allmenn forlystelse.

Det er mulig at Øyvind Rønning fortsatt sørger over at hans musikksjanger, “roots” aka “americana”, avgikk ved en stille død for noen år siden, og derfor ser det som god terapi å stampe rundt i Dagbladets anmelder-avdeling som en surmulende elefant. Det hadde kanskje vært bedre å ta i mot den sluttpakken.

Ingenting er ute på tur, og på fredag morgen stoppet bussen  bak ICA på Husnes for at sjåføren skulle få noen velfortjente timer på øyet. Det var det vel etter hvert bare å glemme, ettersom turnéleder Roy og jeg var alt for utålmodige etter å sette sammen og teste Gretch-trommene vi hadde hentet hos Sagevik Musikk dagen før. Settet, et Catilina Club Rock, har en svær, saftig sound som passer glimrende til Ingenting. 26′ Bonham-size stortromme, 13′, 16′, og 18′ tammer, og en 14×6,5 skarp i sånn passe retro “Silver Sparkle”-finish gir virkelig feelingen av klassisk rock’n'roll. Jeg testet trommer med Hardangerfjorden som kulisse, lydtekniker Hans Ole filmet, og morra-shopperne på ICA lurte nok litt på hva som foregikk utenfor…