De to verste tingene med å spille i band.


Det er mye moro i en musikers hverdag; uendelige øvingstimer, 8-timers kjøreturer for å spille for 12 betalende, kreative overnattingsløsninger, «middag» på gatekjøkkenet rundt hjørnet…

De to tingene som er desidert verst med å spille i band, er 1) å finne et passende navn, og 2) å sette opp sett-liste.

Eksempel på settliste-ansvarlig
Eksempel på settliste-ansvarlig

Å komme opp med et bra navn på band-prosjektet sitt er en såpass monumental oppgave at det fort kan kvele hele orkesteret i fødselen. Ikke bare skal det ‘smelle’, sitte godt på tunga og være lett å huske, det bør nesten også fortelle noe litt vagt og udefinerbart om hva bandet handler om musikalsk. Og bare for å gjøre det komplett umulig; det skal helst også kunne .com-registreres. I før-internett-jura-tiden kunne et band kalle seg Fabolous Lobsters And The HiHats, for eksempel, og gå gjennom en hel karriere uten å bli konfrontert med at det finnes 18 andre band rundt på kloden som heter det samme. I dag er den kjipe erkjennelsen bare et google-søk unna.

Den eneste formildende omstendigheten rundt finne-bandnavn-prosessen er at man som oftest slipper å gjøre det mer enn en gang i løpet av en band-karriere. Settlista derimot, er et stadig tilbakevendende mareritt.

Ifølge gresk mytologi ble Sisyfos, eller Σίσυφος, straffet av gudene med forvisning til Hades’ dypeste grotte, der han måtte bruke resten av evigheten på å rulle en stor stein opp en bakke. Hver gang han etter mye slit hadde fått steinen opp til toppen, rullet den ned igjen, og Σίσυφος måtte begynne på nytt. Dersom stakkars Σίσυφος hadde spilt i band ville straffen sannsynligvis blitt forvisning til en kald garderobe et sted på vestlandet, med beskjed om å sette opp settlista for kvelden, og det fort, for vi går på om 15 minutter, og kopimaskinen er i femte etasje. Og deretter måtte han gjort det om igjen. Og om igjen.

Settlista er en øvelse i umulighet. Dersom man er relativt fersk og har 10-15 låter på reportoaret, er utfordringen å lage et sett som åpner og avslutter med et smell (eller kanskje várt og akustisk?), har en fin kurve og variasjon mellom opp-tempo og nedpå, pluss at man helst vil unngå at låter som har noenlunde samme groove og / eller tempo eller lik toneart følger etter hverandre.

Med noen år og et antall plater på cv’en blir utvalget av låter å plukke fra selvfølgelig større, men settlista blir merkelig nok ikke enklere å komponere. Jo flere hits, desto flere låter som bare må være med for at ikke publikum skal forvandles fra entusiastiske fans til lynsjemobb, komplett med fakler og høygafler. Hvis man i tillegg har et ferskt album å promotere, 90 minutter spilletid å fylle, og fortsatt gjerne vil ta hensyn til kurve og variasjon og alt det andre fra forrige avsnitt, så forstår man at det ikke bare er børstens feil at rockere blir gamle før tiden.

Jeg tipper Keith Richards har ansvaret for settlista i Rolling Stones.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s