Aetat neste.


Før man tar det første usikre steget opp på den morkne og vaklevorne musiker-karrierestigen setter de fleste opp noen parametre for hva man vil være med på, og hva man aldri, aldri vil nedlate seg til. For min del var gjerdepostene mange og temmelig tett plasserte, men jeg husker én opplevelse som den som fikk meg til å tenke at «hvis jeg noen sinne havner der, da selger jeg heller trommesettet og blir søppelkjører» (ikke at det er noe dårlig karrierevalg, søppeltømmerne har kort arbeidsdag og tjener etter det jeg har hørt gress).

Det jeg altså så som det absolutte lavmål, var et bulgarsk danseband på (veldig, veldig) underbetalt månedskontrakt på et sørlandshotell tidlig på åttitallet, som sikkert hadde fått gjentatte påpakninger fordi de spilte for høyt («gjestene kan ikke høre seg selv tygge!»). Løsningen deres var å spille gjennom settet sitt utenom åpningstid, ta det opp på kassett, for så å stå på scenen seks dager i uken i en måned og late som de spilte. I fire ganger femogførti minutter. Med, på en god dag, fem gjester i restauranten.

Vel. Det er ikke så mange øst-europeiske danseband som reiser rundt og lar seg skamløst utnytte lenger, og de som gjorde det i Norge på sytti- og åtti-tallet, hadde det takket være det komparative kostnadsnivået ganske fett i de tre månedene i slengen som regelverket tvang dem til å være hjemme.

Risikoen for å havne som mimende restaurant-musiker er ikke så høy som den en gang var, så dermed må man sette grensene sine et annet sted. I den mangslungne musikkbransjen er det fortsatt mange rare jobber man uforvarende kan havne i. Så her, i fem punkter, har du de som ville fått meg til å brenne Gramart-medlemskortet og melde meg på Aetat:

1. RINGETONE-MAKER.
Visstnok fett betalt. Det må være fett betalt, for å bruke arbeidsdagen sin til å redusere andre menneskers nitid velproduserte pop-perler til enerverende pipelyder er ikke bare trist, det grenser til uforfalsket ondskap.

2. HUSBAND-TROMMESLAGER PÅ LOVSANG-KANALEN.
Hvor sterk i troen må man være for å sitte dag ut og dag inn og kompe «artister» som synger, surt, på gebrokkent svensk, om Himmelrike? Jeg kaller det helvete på jord.

3. HAN SOM STÅR UNDER KONTORVINDUET MITT HVER DAG.
…og spiller trekkspill. Jeg vil bare få minne om den gode, gamle definisjonen på en gentleman: En herre som kan spille trekkspill, men lar være.

4. AFRO-TROMME-KURS-INSTRUKTØR.
Flagrende kjortler i rasta-farger. Klimakteri-kvinner uten rytmesans, som vil lære å «frigjøre energi». Jeg sier nei takk.

5. LYDTEKNIKER I KARAOKE-TAXI.
Det vil jeg i hvert fall ikke bli.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s