Konsertarrangørens ABC. Og D.


Det å arrangere konserter er en risikosport. Ikke som standard fallskjermhopping og lignende frøkenaktiviteter, men mer som å hoppe fra ti tusen fot og satse på at man møter noen med en fallskjerm til overs på veien ned.

Markedsføring, kontrakter, PA-anlegg, lokaliteter, samt narkotika og blonde damer til bandet bør selvfølgelig være på plass, men det viktigste er timing. Det gjelder å velge den rette måneden og dagen da du har størst sjanse for å treffe den utvalgte konsertartistens kjernepublikum, ikke hjemme, men vandrende ute på byen som en flokk desperate musikalske junkies på jakt etter neste fix. Med penger i lomma til øl, billett og kvalitets-merchandise som ikke blir charcoal-grått i neste vask.

Hvilken måned skal man så velge?

Januar og februar er det bare å glemme. Folk sitter hjemme og gulper ribbefett etter en brutalt utagerende jule- og nyttårsfeiring og er lite motivert for å gå på konsert og kanskje treffe igjen den man sist så under julebordet. Mars er en måned som folk sjelden legger merke til før den er ferdig. April er måneden for vårdepresjon, samt unnfangelse av barn (snodig kombinasjon), og begge deler tar seg dårlig ut på konsert. Mai er også en dårlig konsertmåned, med mindre man er inne på det hysteriske, men lukrative russemarkedet. Juni og juli domineres av de store festivalene, og innendørs-konsertmarkedet holder stengt for sommeren.

I august sitter folk flest ute i hagen og lurer på hvorfor sommeren kommer først nå, i stedet for i den ferien de nettopp har avsluttet. September, derimot, er en glimrende måned å arrangere konsert i. For bra, faktisk. Å trenge gjennom kakafonien av konsert-tilbud i september er like enkelt som å bli hørt når man roper «Skyd, di lørja!» til en fotballspiller på TV.

I oktober kommer høsten for alvor, og de eneste som kan dra nytte av det, er de som liker å spille for bleike, deprimerte mennesker, m.a.o. goth-rockere og engelske shoegazer-band. November og desember er igjen julebordsesong; byer og tettsteder er proppet med buste-hårede, solariumsbrune og sørpefulle mennesker i oppkast-flekkede festklær, som framfor alt ikke er interessert i å møte opp på konsert.

Når det gjelder ukedager, er det heller ikke enkelt. Noen dager, som mandag og tirsdag, egner seg verre som konsertdager enn andre, men merkelig nok er det ingen som egner seg bedre. Enn andre.

Onsdag har fått et litt ufortjent rykte som «lille-lørdag». I realiteten er det vel bare såvidt den fortjener betegnelsen «onsdag». Torsdag sitter folk hjemme og sitrer av feilslått forventning til hvor fantastisk helga skal bli. Fredag og lørdag lider nemlig av det samme overkill-syndromet som september – det er så stappfullt av tilbud at man risikerer å ende opp svimmel og utmattet foran TV’en etter å ha tråklet seg gjennom sidemeter med konsertannonser på utelivssidene i lokalavisa.

Søndag er til for å angre på at man ikke gikk ut fredag og lørdag, eller eventuelt for å angre på at man gjorde det.

Så. Dermed skulle det være bevist at det å være konsertarrangør i Norge er like attraktivt som en opsjonsfri lederstilling i Telenor. Så hvorfor i all verden gjør folk det? Fordi det gir en varm og klissete følelse innvendig å se lykkelige konsertgjengere sette pris på sine favorittartister? Fordi man av og til går med noen kroner i overskudd?

Næ. Fordi konsertarrangører er sprø i nøtta.

En kommentar om “Konsertarrangørens ABC. Og D.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s