Livet etter oljen.


Vi her i Norge har siden oljeeventyret begynte på slutten av seksti-tallet vært klar over at det – som alle eventyr – en dag må ende med snipp, snapp og snute. Ifølge Oljedirektoratet er det tomt for utvinnbar olje på norsk sokkel om 50 år. Imidlertid kan fenomenet som kalles Peak Oil gjøre slutt på oljealderen lenge før det, og med den hele vår sivilisasjon, hvis vi skal tro pessimistene.

Teorien går i korthet ut på at når den globale oljeutvinningen når toppen, flater ut og etter hvert synker, samtidig med at etterspørselen fortsetter å stige, vil det utløse, ikke bare samfunnslammende prisstigning på olje, men også matmangel, store sosiale omveltninger, opprør og ikke minst store og små kriger om de ressursene som er igjen.

Nettsiden lifeaftertheoilcrash.net leverer en overbevisende argumentrekke for hvorfor Peak Oil gjør at «..civilization as we know it is coming to an end soon», som det heter i innledningen. Oljen holder, direkte og indirekte, hele den globale samfunnsmotoren i gang, og det finnes ingen alternativer som på kort sikt (m.a.o. en generasjon eller to) kan ta over. Konsekvensene er under heftig debatt, fra de som mener at 98% prosent av verdens befolkning vil stryke med, til de som gjør sitt beste for å plukke fra hverandre hele Peak Oil-fenomenet.

Kjernen i argumentasjonen er imidlertid vanskelig å krangle bort; når det globale behovet for olje overstiger den samlede produksjonen, stiger prisen, og mange av mekanismene som driver verdensøkonomien blir vanskelige, for ikke å si umulige, å opprettholde. Dersom det, på grunn av oljeprisen, blir økonomisk uoverstigelig å produsere en vare og frakte den fram til butikken, vil både produsenten, distributøren og butikken forsvinne.

Det er ikke uventet USA som vil komme verst ut av det hvis Peak Oil-scenarioene slår til. Hele det amerikanske samfunnet er bygget opp på, og drives av, rikelig tilgang på billig olje. Uten den er Amerika snublende nær de verste pessimistenes nye steinalder. «..here we have a serious problem: America is addicted to oil», sa George W. Bush  i årets State Of The Union-tale, en indikasjon god som noen på at situasjonen virkelig er alarmerende.

De som relativt sett kommer best ut av de verste scenariene, vil være de agrare, landsby-baserte samfunnene i den tredje verden, som har kort avstand mellom produsent og konsument (m.a.o. de dyrker sin egen mat), og aldri har hatt videre tilgang på olje til å begynne med. Også Norge, da.

Norge har, i tillegg til oljereserver for 50 års produksjon og gass for 100, rikelig med vannkraft og dermed billig, fornybar energi, samt nærmest uuttømmelig tilgang på mat i form av fisk og havbruksprodukter rett utenfor stuedøra. Dessuten, viser det seg, tre fjerdedeler av klodens kjente forekomster av kull. Her i Stavanger, for eksempel,  har vi i tillegg fruktbare jordbruksområder en hest-og-kjerre-tur unna, og et klima som gjør at til og med palmer trives ute hele året. Og det siste poenget; nordmenn flest er godt insulert mot høye bensinpriser – vi er vant til at det koster skjorta å fylle opp tanken.

Ikke minst har Norge, paradoksalt nok nettopp på grunn av oljen, økonomiske muskler til å takle en overgang fra et olje-avhengig til et olje-uavhengig samfunn. Hvis Peak Oil inntreffer med de konsekvensene for prisen som teoriens forfektere indikerer, vil det for Norges del bare resultere i enda mer penger i kassa, som igjen kan brukes til å gjøre oss mindre avhengige av olje…

Det er altså stor uenighet om når Peak Oil vil inntreffe, fra de som mener at det allerede har skjedd, til de som ser perspektiver på 20, 30 og 40 år, og at vi innen den tid uansett vil være reddet av ny teknologi. Ifølge BP’s Statistical Review Of World Energy 2005 steg oljeproduksjonen mer enn på mange år i 2004, men etterspørselen steg enda mer. Mellomrommet mellom tilbud og etterspørsel minker, noe som er med på å holde oljeprisen historisk høy, og samtidig en indikasjon på at Peak Oil nærmer seg, sakte men sikkert.

I Norge har man alltid skammet seg litt over å være en råvare-leverandør, mens de i våre naboland har satset på eksport av høyteknologiske produkter. Til syvende og sist kan det være dette litt flaue faktum som redder oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s