TONO-get går.


TONO-debatten går rundt og rundt i sitt vante spor. Med noen års mellomrom stopper den på tabloid-stasjonen for å lesse av sin faste ladning med edder og galle, før den igjen forsvinner ut på endeløs og dårlig besøkt Norges-turné. Populærmusikantene sliter med lokomotivasjonen, ettersom toget er fullt av passasjerer som ikke bare plystrer atonalt og kikker ut av vinduet når konduktøren kommer forbi, de kakker ham i bakhodet og ribber billettkassa så snart han snur ryggen til.

Det poenget som synes å ha forsvunnet forbi i natten, er at alle, fra de mest utspekulert radiovennlige popsnekkerne til det innbitt publikumshatende pling-plong-folket, får mer penger enn de ut fra de nitid innsamlede radiospillelistene og konsertskjemaene har krav på. De programløse midlene kommer fra de utallige kildene som betaler inn penger til TONO for å få lov til å spille musikk, men som ikke leverer lister over hva de spiller – diskoteker, puber og kaféer, klesbutikker, treningssentre, solstudioer, frisørsalonger, tannlegekontorer, nettradioer og telefon-vente-på-kundebehandler-tortur-instrumenter. Kilder som ikke er bundet av hverken norskandeler eller programpolitikk.

Ute i det store, offentlige rom er innslaget av norsk musikk langt, langt unna så forbilledlig høyt som det er på P1 og P2, ja til og med på P3 og P4. På diskoteket, på treningssenteret og i klesbutikken er det faktisk ganske nøyaktig like sannsynlig at du får høre Arne Nordheim som Bjørn Eidsvåg. De eneste som med en viss rett kan sies å være med på å dra lasset for alle oss andre, er de 8-10 norskforfattede enkeltlåtene som hvert år  blir tatt med på oppsamleplatene McMusic og Absolute Music. De kan en nemlig trygt si får kjørt seg der ute.

Alle komponistene, tekstforfatterne og arrangørene i TONO får altså sin andel av de midlene som de skjemautfyllende kringkasterne og konsertarrangørene betaler for å få lov til å bruke åndsverkene deres, pluss et saftig påslag donert av utenlandske popkomponister. Det er Madonna som finansierer drosjelappen til Synne Skouen, ikke Kaizer’s Orchestra.

Popfolket bør slutte med å dra vi-betaler-for-gratispassasjerene-argumentasjonen til torgs hver gang dette skal opp til debatt. Det eneste de oppnår med det er å gi «motparten» i Komponistforeningen akkurat nok ammunisjon til at det hele koker bort i kålen i noen år til. I stedet bør de arbeide for å fjerne vektinndelingen fordi det er et system som nedvurderer og latterliggjør det arbeidet de har viet livet sitt til, og en måte å forvalte TONO’s rolle som kulturpolitisk aktør på som er en fornærmelse mot flertallet av medlemsmassen.

Hvis jeg har forstått NOPA-sjef Bendik Hofseth rett, så er han for å innføre flate satser, for så å bruke de programløse midlene aktivt som mangfolds- og genrebeskyttende utjevningsmidler, i stedet for å spre dem tynt utover de som allerede blir spilt på radio og oppført på konsert. Det synes jeg høres lurt ut. Så kan debatten heller rase om hvilket mangfold, og hvilke genre som fortjener beskyttelse.

Jeg for min del synes vi trommeslagere kunne fått litt mer, jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s