Corner, Egersund

(Taken with picplz at Corner in Eigersund, Norway.)

Advertisements

Rønning the debate.

Reidar Brendeland utdyper på aftenbladet.no den kommentaren han la igjen på min blog-post «Rønning On Empty» for noen uker siden. Og med å «utdype» mener jeg å si at han rendskjærer ryggene på det samlede norske musikk-kritiker-korpset og gnir førsteklasses maldon-salt i samtlige sår etterpå.

Jeg blir sitert på at jeg ikke vil «si så forferdelig mye om anmeldere på generell basis én uke før vi gir ut plate». Bare for å utdype litt sjøl her – jeg er ikke redd for at høygaffel-og-fakkel-utstyrte musikkanmeldere skal lage krystallnatt foran Stortinget i neste uke, og bålbrenne en stabel The September When-plater (med mindre de har betalt for dem først).

Det jeg mente å si var at det er mye gøyere å bitche om plateanmeldelser etter at de har stått på trykk. Hvis man går for hardt ut i forkant kan det fort oppfattes som et forsøk på å påvirke dommeren før kampen er spilt, og det er visstnok slett sportsånd.

Så – for the record – den bloggposten Reidar kommenterte var en reaksjon på Dagbladets anmeldelse av Ingenting-plata Kjempegreier, ikke et «preemptive strike» (det er det som er Bush-doktrinen, fru Palin) på vegne av Judas Kiss.

Sånn går det når man har mange hatter på, og noen av dem er litt teitere.

Rønning On Empty.

I Dagbladets nye elfenbeinstårn i Bjørvika sitter musikkanmelder Øyvind Rønning og venter på å bli sopt ut i neste innsparingsrunde. I mellomtiden synes han åpenbart at det å gjøre skam på sin profesjon er en god strategi for å beholde jobben. Ingentings nye plate Kjempegreier blir 26.08 utsatt for Rønnings MO, som er å la være å høre på plata, misforstå alle tekstene, og så dvaske til med alle de eldste klisjéene fra «Plateanmelderi For Dummies».

«Sandnes-bandet Ingenting har valgt et navn og en tittel som innbyr til ordspill. 38 minutter med Ingenting? «Kjempegreier», liksom?»

Rønning klarer å klemme inn to av de mest tilårskomne triksene allerede i innledningen. Å bruke bandnavn og tittel som frydefullt sarkastisk slakteverktøy var for eksempel de langt mer skriveføre anmelderkollegene i Beat flinke til på åtti- og nitti-tallet. Det beste Rønning klarer å komme opp med er «mer enn ingenting» som sub-heading til artikkelen. Ordspill, liksom?

Triks nummer to er å syte over spilletiden, som om dette var en av «TV2 Hjelper Deg»‘s forbruker-tester, hvor det skulle deles ut smile- eller sure-fjes basert på hvor mye chips man får i posen. 10, 11, 12 låter på 2-4 minutter hver er en så klassisk sammensetning av en rock-plate at det er nesten skremmende kunnskapsløst å dra det opp som en innvending.

«17 år etter debuten gir de seg ikke ut for å være noe annet enn et råneband som spiller bredbeint rock’n’roll med tekster på dialekt, til og med på rim, og – det må sies – til dels velskrevne i sin tøffe tone.»

Rønning har et kompliment eller to innabords, men de må dras ut av kjeften på ham som et sett med betente jeksler.  Alle positive tilbakemeldinger dras ned med østlandsk, overbærende dra-til-tryne-tone: «…til og med på rim», «…det må sies…», «…til dels…». Er det meningen at Ingenting skal bukke og skrape over å bli tilkjent intelligens nok til å bruke enderim?

«Budskapet i «Hare mann» er utvetydig: «Det va en fine dag / klare for nye nederlag / har fått ei såra sjel / av & stadig svella feil kamel». Fett nok, som det het en gang, men er det troverdig når karer på 40 pluss synger om fyll, puling, luremus og andre damehistorier som om de var forvokste tenåringer, med et musikalsk følge som hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock?»

Grøss og gru. Hvor skal en begynne? Rønning postulerer at budskapet i låta Hare Mann er utvetydig, for så å gjøre det klinkende klart i neste setning at han ikke har forstått et kvidder av det. Ingentings noenlunde faste, og som regel navnløse, protagonist – han som snakker i nesten alle låtene fra debut-plata i 1991 til Kjempegreier i 2008 – har blitt eldre i takt med bandmedlemmene. Noe særlig mer vellykka har han ikke blitt. I 1991 handlet det om å mangle det en 16-17-åring er desperat etter å få fingrene i (øl, sprit, moped, en plass å være..) I 2008 er det mangelen på kontroll over eget liv (Hare Mann, Zuki Gjønå Finland, Det Einaste) og mangelen på en kvinne man ikke føler seg totalt akterutseilt av (Alt For Fine, Luremus) det dreier seg om.  Relevante problemstillinger for en gjennomsnitts førti-åring, med andre ord. Ingenting synger ikke om puling, men om fraværet av puling. Skjønner du forskjellen, Rønning?

Anmeldelsens skikkelige howler av en formulering, og det i en skikkelig 50-års-bryllupsdags-bukett av ubehjelpelige, klisjebefengte ordsammensetninger, er at Ingenting «hyller klisjeen – dvs. tung, energisk, fengende og riffbasert rock». Jeg tenker vi lar den stå ukommentert, til allmenn forlystelse.

Det er mulig at Øyvind Rønning fortsatt sørger over at hans musikksjanger, «roots» aka «americana», avgikk ved en stille død for noen år siden, og derfor ser det som god terapi å stampe rundt i Dagbladets anmelder-avdeling som en surmulende elefant. Det hadde kanskje vært bedre å ta i mot den sluttpakken.

Weeeee! Nytt sett!

Ingenting er ute på tur, og på fredag morgen stoppet bussen  bak ICA på Husnes for at sjåføren skulle få noen velfortjente timer på øyet. Det var det vel etter hvert bare å glemme, ettersom turnéleder Roy og jeg var alt for utålmodige etter å sette sammen og teste Gretch-trommene vi hadde hentet hos Sagevik Musikk dagen før. Settet, et Catilina Club Rock, har en svær, saftig sound som passer glimrende til Ingenting. 26′ Bonham-size stortromme, 13′, 16′, og 18′ tammer, og en 14×6,5 skarp i sånn passe retro «Silver Sparkle»-finish gir virkelig feelingen av klassisk rock’n’roll. Jeg testet trommer med Hardangerfjorden som kulisse, lydtekniker Hans Ole filmet, og morra-shopperne på ICA lurte nok litt på hva som foregikk utenfor…

Ny sesong – samme refreng.

Vikingbloggen til Stavanger Aftenblad er det mystisk nok debatten om hva publikum skal synge på tribunen som har engasjert flest fotballtryner hittil i årets sesong, heller enn å forsøke å finne en forklaring på hvorfor Viking ser ut til å synge på siste verset allerede etter fire runder.

Hordene har visstnok foreslått å gjøre Tore Tang til vår egen versjon av You’ll Never Walk Alone, høytidelig avsunget av Stavangers nasjonal-crooner Hans Petter Hansen. Det er litt vrient å få øye på hva en sang om en uteligger og bestekameraten hans, gitaren, har å gjøre på fotballkamp – det er mulig at spillerne, etter å ha blitt utsatt for Röslersk straffe-eksersis de siste dagene, føler seg som Tang på mandags morra – men poenget er muligens at det skal virke samlende.

Forslaget virker i alle fall alt annet enn samlende på Vikingblogg-leserne. Debattantene ser ut til å ha delt seg i to omtrent like store leire: de som synes det er en dårlig idé, og de som synes det er en helt forjævlig dårlig idé. Jeg for min del havner et sted midt i mellom.

Opphavsmannen til Tore Tang tror jeg hører til en tredje gruppe – de som står ute i hagen og graver en grav de kan ligge å spinne rundt i dersom forslaget blir alvor. Abel har laget massevis av låter som faktisk passer på fotballkamp. Jeg tipper det blir vrient for en spiller å ligge nede på matta og vri seg i teatralsk gi-meg-frispark-smerte hvis hele Viking Stadion klemmer til med «He Cries Just Like A Baaaby». Bare for å ta et eksempel.

«La Aftenbladet utlyse en konkurranse, og avsteng Hordene fra å stemme..om vi vil unngå Tore Tang eller en eller annen sang fra Ingenting», er det en kar som foreslår på Viking-bloggen.

For det første: Nå har jeg spilt bortimot fast høyre komp på Viking noen sesonger, og begynner å nærme meg gullklokka for antall innspilte Viking-sanger – Viking Fra Vest og Di Kvide Og Di Blå med Manna på vokal, tre-fire-fem stykker med Leif Og Kompisane1, samt et helt album med nyskrevet Viking-musikk (av Tor Salomonsen og Sverre Kvam) til jubileet her for noen år siden. Knapt en eneste av de 17-18-19 låtene har noensinne festet seg der de faktisk hører hjemme; på tribunen på Viking Stadion. Fotballsanger kan man konstruere og konkurrere fram, stadionhymner á la You’ll Never Walk Alone bare oppstår.

For det andre: hvorfor ikke en eller annen Ingenting-sang? Jeg har sagt det før: det finnes en Ingenting-sang for alt, i hvert fall hvis man tuller litt med teksten2:

[Til hjemmekampen mot Start – Dommedag]

SE DET JÆVLA LAGE DE E EN KRISTEN PLAGE
ELLVE PINGLITE MANN I FRA KRISTIANSAND
DI BER PÅ SINE KNÉR AT ONKEL ERIK SOLÉR
SKA KJØBA NÅGE GRESS OG EN PÅSE PLENKRUTT
SÅNN AT STADION DIS KAN BRUGAS FØR SESONGEN E SLUTT
DI SKA LERA AT Å SLENGA MED LEPPÅ HAR EN PRIS –
JULING I FRA FØKKINGS MØRKEBLÅ MONKIS

DOMMEDAG
16 TUSEN
DOMMEDAG
SÅ VIL HA SEIERSRUSEN

[Til Viking-Lillestrøm – Aldri På TV]

DER E MØJE FINT PÅ TV I DAG
FOBALLKAMP ME VERDENS BYENS BESTA LAG
RETT FØR EG KOSE MEG I HJEL
MED VERDENS ABSOLUTT VAKRASTE SPEL
SER KEIKO SPENNA EI BYTTA MED VATTEN
I SAKTE FILM FOR GANG NUMMER ATTEN
HAN STÅR DER Å ANGRE SÅ INDERLIGT PÅ
AT HAN LOT SEG FRISTA AV LSK

AUDIO OG RADIO
STEREO OG TV 2
DE SPYR UD LYD Å FILME ALT SÅ LEVE
MEN VIKING TABE ALDRI PÅ TV

[Til Viking-Strømsgodset – Gammale Mann]

HAN E EN GAMMALE MANN
AN SPELE FOBALL ALT HAN KAN
DET KNAKE Å DET KNIRKE
SÅVIDT AT BEINÅ VIRKE
HAN FÅR LØNN AV JOSTEIN FLO
EN MILJON ELLER TO
HAN BLER SNART PENSJONIST
Å GODSET ENDE HEILT SIST
HAN E EN GAMMALE MANN
GAMMALE MANN

[Gje Faen I Det]

HARKJE NÅGE ØL
HARKJE NÅGE SPRIT
HARKJE NÅGE BRENNEVIN
GJE FAEN I DET
HARKJE NÅGE PASS
TE VIP-LOSJE-PLASS
SOSSEN FÅR SERVERING DER
GJE FAEN I DET

ME KOSE OSS HER
GJE FAEN I DET

1Påfallende hvordan ambisjonsnivået i tekstene faller i takt med Vikings prestasjoner de siste årene – Leif & Ko. begynte med et par spretne cup-hymner, som selvsagt handlet om å vinne cupen, og serien på kjøpet. Den siste handlet om hvor glade vi var over å ha fått fin ny stadion. Årets bidrag tipper jeg blir hetende «Me Ska Ikkje Rykka Ner!», neste sesong kommer «Me Ska Rykka Opp Igjen, Me Love!», og i 2009 kommer «Me Har Fått Fine Nye Foballsko!».
2Apropos tulle med teksten – litt festlig at Liverpool-fansen, etter at John Arne Riise ble slått konkurs for et par uker siden, klemte til med «You’ll Never Get A Loan»…

TONO-get går.

TONO-debatten går rundt og rundt i sitt vante spor. Med noen års mellomrom stopper den på tabloid-stasjonen for å lesse av sin faste ladning med edder og galle, før den igjen forsvinner ut på endeløs og dårlig besøkt Norges-turné. Populærmusikantene sliter med lokomotivasjonen, ettersom toget er fullt av passasjerer som ikke bare plystrer atonalt og kikker ut av vinduet når konduktøren kommer forbi, de kakker ham i bakhodet og ribber billettkassa så snart han snur ryggen til.

Det poenget som synes å ha forsvunnet forbi i natten, er at alle, fra de mest utspekulert radiovennlige popsnekkerne til det innbitt publikumshatende pling-plong-folket, får mer penger enn de ut fra de nitid innsamlede radiospillelistene og konsertskjemaene har krav på. De programløse midlene kommer fra de utallige kildene som betaler inn penger til TONO for å få lov til å spille musikk, men som ikke leverer lister over hva de spiller – diskoteker, puber og kaféer, klesbutikker, treningssentre, solstudioer, frisørsalonger, tannlegekontorer, nettradioer og telefon-vente-på-kundebehandler-tortur-instrumenter. Kilder som ikke er bundet av hverken norskandeler eller programpolitikk.

Ute i det store, offentlige rom er innslaget av norsk musikk langt, langt unna så forbilledlig høyt som det er på P1 og P2, ja til og med på P3 og P4. På diskoteket, på treningssenteret og i klesbutikken er det faktisk ganske nøyaktig like sannsynlig at du får høre Arne Nordheim som Bjørn Eidsvåg. De eneste som med en viss rett kan sies å være med på å dra lasset for alle oss andre, er de 8-10 norskforfattede enkeltlåtene som hvert år  blir tatt med på oppsamleplatene McMusic og Absolute Music. De kan en nemlig trygt si får kjørt seg der ute.

Alle komponistene, tekstforfatterne og arrangørene i TONO får altså sin andel av de midlene som de skjemautfyllende kringkasterne og konsertarrangørene betaler for å få lov til å bruke åndsverkene deres, pluss et saftig påslag donert av utenlandske popkomponister. Det er Madonna som finansierer drosjelappen til Synne Skouen, ikke Kaizer’s Orchestra.

Popfolket bør slutte med å dra vi-betaler-for-gratispassasjerene-argumentasjonen til torgs hver gang dette skal opp til debatt. Det eneste de oppnår med det er å gi «motparten» i Komponistforeningen akkurat nok ammunisjon til at det hele koker bort i kålen i noen år til. I stedet bør de arbeide for å fjerne vektinndelingen fordi det er et system som nedvurderer og latterliggjør det arbeidet de har viet livet sitt til, og en måte å forvalte TONO’s rolle som kulturpolitisk aktør på som er en fornærmelse mot flertallet av medlemsmassen.

Hvis jeg har forstått NOPA-sjef Bendik Hofseth rett, så er han for å innføre flate satser, for så å bruke de programløse midlene aktivt som mangfolds- og genrebeskyttende utjevningsmidler, i stedet for å spre dem tynt utover de som allerede blir spilt på radio og oppført på konsert. Det synes jeg høres lurt ut. Så kan debatten heller rase om hvilket mangfold, og hvilke genre som fortjener beskyttelse.

Jeg for min del synes vi trommeslagere kunne fått litt mer, jeg.

TONOdøvhet.

Debatten om fordeling av TONO-kronene er latent, og har vært det omtrent så lenge organisasjonen har eksistert. Med jevne mellomrom bryter den overflaten, og alle parter børster støvet av sin syke mor for å posisjonere sin egen organisasjon eller musikkform bedre innenfor systemet. Motpartene maler drakoniske bilder av hverandre, som usolidariske pop-krøsuser på den ene siden, eller inngrodde Grotte-beboende gratispassasjerer på den andre.

Kjernen for uenigheten er som alltid den utskjelte vektinndelingen – noen komposisjoner blir vurdert som dobbelt eller endog firedobbelt så verdifulle som andre. Det er, ifølge forsvarerne av systemet, viktig å opprettholde vektinndelingen for å sikre mangfoldet – det er TONO som kulturpolitisk verktøy. Systemet ble revidert i 2001, og definisjonene for hva som skulle havne hvor ble tilstrekkelig tåkelagte til at Komponistforeningens folk i TONO-systemet kunne påstå at «…[d]et er ikke slik at kategorisystemet i Tono diskriminerer genre. Bjørn Eidsvåg og Henning Kvitnes havner like lite automatisk i kategori 1, som Arne Nordheim i kategori 3».

Men hvis det er slik at det er like sannsynlig at Eidsvåg eller Kvitnes’ komposisjoner havner i kategori tre som at Arne Nordheim’s gjør det, så slår det jo raskt beina under hele tankegangen om TONO som kulturpolitisk mangfoldighetsbeskytter.

«[Ravi] er en veldig flink mann – og her kan man virkelig snakke om ”høy kompositorisk identitet«, uttaler Henning Kvitnes til ballade.no idet han foreslår en av fjorårets mestselgende, og dertil mest særpregede, norske artister som nytt styremedlem i TONO. «Høy kompositorisk identitet» er ett av tåkebegrepene som brukes for å kvalifisere til kategori tre, og derved sikre firedobbel minuttsats for verket.

La oss et øyeblikk forestille oss at de ansvarlige for verkinndelingen hos TONO skulle dele syn med Kvitnes, og plassere Ravi’s hitsingler (som i fjor genererte 4-500 radiospillinger) i kategori med samtidskomponistene (som kan telle sitt kombinerte antall radiospillinger og konsertframføringer i løpet av et år på en hånd): TONO’s avregningsdatasystem ville ha knelt i ren befippelse. Og ramaskriket fra Komponistforeningens medlemmer ville økt forekomsten av tinnitus i TONO-medlemsmassen ganske betraktelig.

Det får være en ærlig sak at samtidskomponistene ønsker å bli økonomisk forfordelt av TONO, fordi de mener å fortjene det ut fra kvaliteten og kompleksiteten i det de holder på med. Men da bør de nesten komme ut og si det – ikke pakke argumentasjonen inn i snakk om kulturpolitikk og mangfoldsbeskyttelse.

Konsertarrangørens ABC. Og D.

Det å arrangere konserter er en risikosport. Ikke som standard fallskjermhopping og lignende frøkenaktiviteter, men mer som å hoppe fra ti tusen fot og satse på at man møter noen med en fallskjerm til overs på veien ned.

Markedsføring, kontrakter, PA-anlegg, lokaliteter, samt narkotika og blonde damer til bandet bør selvfølgelig være på plass, men det viktigste er timing. Det gjelder å velge den rette måneden og dagen da du har størst sjanse for å treffe den utvalgte konsertartistens kjernepublikum, ikke hjemme, men vandrende ute på byen som en flokk desperate musikalske junkies på jakt etter neste fix. Med penger i lomma til øl, billett og kvalitets-merchandise som ikke blir charcoal-grått i neste vask.

Hvilken måned skal man så velge?

Januar og februar er det bare å glemme. Folk sitter hjemme og gulper ribbefett etter en brutalt utagerende jule- og nyttårsfeiring og er lite motivert for å gå på konsert og kanskje treffe igjen den man sist så under julebordet. Mars er en måned som folk sjelden legger merke til før den er ferdig. April er måneden for vårdepresjon, samt unnfangelse av barn (snodig kombinasjon), og begge deler tar seg dårlig ut på konsert. Mai er også en dårlig konsertmåned, med mindre man er inne på det hysteriske, men lukrative russemarkedet. Juni og juli domineres av de store festivalene, og innendørs-konsertmarkedet holder stengt for sommeren.

I august sitter folk flest ute i hagen og lurer på hvorfor sommeren kommer først nå, i stedet for i den ferien de nettopp har avsluttet. September, derimot, er en glimrende måned å arrangere konsert i. For bra, faktisk. Å trenge gjennom kakafonien av konsert-tilbud i september er like enkelt som å bli hørt når man roper «Skyd, di lørja!» til en fotballspiller på TV.

I oktober kommer høsten for alvor, og de eneste som kan dra nytte av det, er de som liker å spille for bleike, deprimerte mennesker, m.a.o. goth-rockere og engelske shoegazer-band. November og desember er igjen julebordsesong; byer og tettsteder er proppet med buste-hårede, solariumsbrune og sørpefulle mennesker i oppkast-flekkede festklær, som framfor alt ikke er interessert i å møte opp på konsert.

Når det gjelder ukedager, er det heller ikke enkelt. Noen dager, som mandag og tirsdag, egner seg verre som konsertdager enn andre, men merkelig nok er det ingen som egner seg bedre. Enn andre.

Onsdag har fått et litt ufortjent rykte som «lille-lørdag». I realiteten er det vel bare såvidt den fortjener betegnelsen «onsdag». Torsdag sitter folk hjemme og sitrer av feilslått forventning til hvor fantastisk helga skal bli. Fredag og lørdag lider nemlig av det samme overkill-syndromet som september – det er så stappfullt av tilbud at man risikerer å ende opp svimmel og utmattet foran TV’en etter å ha tråklet seg gjennom sidemeter med konsertannonser på utelivssidene i lokalavisa.

Søndag er til for å angre på at man ikke gikk ut fredag og lørdag, eller eventuelt for å angre på at man gjorde det.

Så. Dermed skulle det være bevist at det å være konsertarrangør i Norge er like attraktivt som en opsjonsfri lederstilling i Telenor. Så hvorfor i all verden gjør folk det? Fordi det gir en varm og klissete følelse innvendig å se lykkelige konsertgjengere sette pris på sine favorittartister? Fordi man av og til går med noen kroner i overskudd?

Næ. Fordi konsertarrangører er sprø i nøtta.

Hvem er hvem på bandbildet?

Dagbladets lørdagsmagasin har en spalte der det gjelder å matche fem trynebilder av folk på gata med bilder av ett eller annet objekt disse menneskene har på seg eller bærer på (bærepose, iskrem eller sko, for eksempel). Treffer du, er du i følge spalte-overskriften en god menneskekjenner. Nå vel.

Hvis du med Dagbladets hjelp har definert deg som menneskekjenner-par-excellence, kan det jo være en god øvelse å prøve seg på et typisk band-pressebilde: 4-5-6 mann (og en og annen kvinne; 40-prosent-regelen har ennå ikke nådd rockebransjen), oppstilt foran kamera. Kan du ut fra type, påkledning og holdning identifisere hvem som spiller hva?

For å gjøre det litt lettere; en kort gjennomgang av de fem vanligste arbeidsoppgavene i et band, og de egenskapene som gjør dem lettest identifiserbare på et bandfoto:

1. VOKALIST.
Den i særklasse enkleste å identifisere på et bandbilde. Mål deg fram til det absolutte midtpunktet på fotografiet. Der, med matematisk presisjon, finner du vokalisten, ofte foreviget mens han fysisk forsøker å albue vekk alle andre som befinner seg innenfor billedkanten.

2. TROMMESLAGER.
Trommeslageren er kanskje nest lettest å plukke ut på et bandbilde. Han er yin til vokalistens yang, og besitter gjerne de diametralt motsatte egenskapene; der sangeren som regel er velkledd, glattbarbert, pudret og manikyrert, er trommeslageren oftest uflidd, utilpass og møkkete under fingerneglene. Dersom du lurer på om fotografen ved et uhell har fått med bandets bussjåfør på bildet, er det trommisen du ser på. Vokalisten er bandets David Beckham, trommeslageren er Tufte-Martin.

3. GITARIST.
Mange band holder seg med mer enn en gitarist, noe som kan komplisere ting litt når man skal bedrive menneskekunnskapsøvelser ved hjelp av bandfoto. Det er imidlertid et par karaktertrekk som gjør gitaristen lett å plukke ut, enten det er én eller flere av ham: Blikket er på samme tid fraværende og unnvikende, som om han nettopp har utført ett eller annet ulovlig eller i beste fall komplett amoralsk, hvilket han ofte har. Holdningen ligner en livstrøtt tenåring’s, lutende og misfornøyd. Jack Daniels-flasken og, ikke minst, pannebåndet kan også være en død gibort, eller som det heter på originalspråket, dead giveaway.

4. BASSIST.
Bassister har som regel, og årsakene til det kommer jeg kanskje tilbake til en annen gang, flere enn denne ene funksjonen i et band. Bassisten har en finger med i det meste; han er lydtekniker med eget studio på si’, ofte er det han som eier PA-anlegget og Chevy-van’en bandet farter rundt med, han booker jobber og signerer kontrakter, og på konsert styrer han lys med venstrefoten mens han roper til arrangøren etter «mer øl til gutta». På bandbildet kjenner du igjen bassisten på armbruken: Enten peker han mot fotografen med halvåpen munn, knipset midt i setningen «-Hei, du må bruke lengre lukker enn det der!». Eller han gjemmer den ene hånda bak på ryggen for å skjule at det, via selvutløser, er han som er fotografen.

5. KEYBOARDIST.
Kan i likhet med bassisten identifiseres ved å se på hendene. Naturlig utvelgelse gjennom århundrer har gitt keyboardisten lange, tynne fingre som er konstruert for å rekke over et maksimalt antall tangenter: Keyboardisten er tross alt den eneste musiker-arten som er i stand til å konstruere akkorder som involverer samtlige ti fingre samtidig, og i ekstreme tilfeller nesetippen og venstre storetå.

Aetat neste.

Før man tar det første usikre steget opp på den morkne og vaklevorne musiker-karrierestigen setter de fleste opp noen parametre for hva man vil være med på, og hva man aldri, aldri vil nedlate seg til. For min del var gjerdepostene mange og temmelig tett plasserte, men jeg husker én opplevelse som den som fikk meg til å tenke at «hvis jeg noen sinne havner der, da selger jeg heller trommesettet og blir søppelkjører» (ikke at det er noe dårlig karrierevalg, søppeltømmerne har kort arbeidsdag og tjener etter det jeg har hørt gress).

Det jeg altså så som det absolutte lavmål, var et bulgarsk danseband på (veldig, veldig) underbetalt månedskontrakt på et sørlandshotell tidlig på åttitallet, som sikkert hadde fått gjentatte påpakninger fordi de spilte for høyt («gjestene kan ikke høre seg selv tygge!»). Løsningen deres var å spille gjennom settet sitt utenom åpningstid, ta det opp på kassett, for så å stå på scenen seks dager i uken i en måned og late som de spilte. I fire ganger femogførti minutter. Med, på en god dag, fem gjester i restauranten.

Vel. Det er ikke så mange øst-europeiske danseband som reiser rundt og lar seg skamløst utnytte lenger, og de som gjorde det i Norge på sytti- og åtti-tallet, hadde det takket være det komparative kostnadsnivået ganske fett i de tre månedene i slengen som regelverket tvang dem til å være hjemme.

Risikoen for å havne som mimende restaurant-musiker er ikke så høy som den en gang var, så dermed må man sette grensene sine et annet sted. I den mangslungne musikkbransjen er det fortsatt mange rare jobber man uforvarende kan havne i. Så her, i fem punkter, har du de som ville fått meg til å brenne Gramart-medlemskortet og melde meg på Aetat:

1. RINGETONE-MAKER.
Visstnok fett betalt. Det må være fett betalt, for å bruke arbeidsdagen sin til å redusere andre menneskers nitid velproduserte pop-perler til enerverende pipelyder er ikke bare trist, det grenser til uforfalsket ondskap.

2. HUSBAND-TROMMESLAGER PÅ LOVSANG-KANALEN.
Hvor sterk i troen må man være for å sitte dag ut og dag inn og kompe «artister» som synger, surt, på gebrokkent svensk, om Himmelrike? Jeg kaller det helvete på jord.

3. HAN SOM STÅR UNDER KONTORVINDUET MITT HVER DAG.
…og spiller trekkspill. Jeg vil bare få minne om den gode, gamle definisjonen på en gentleman: En herre som kan spille trekkspill, men lar være.

4. AFRO-TROMME-KURS-INSTRUKTØR.
Flagrende kjortler i rasta-farger. Klimakteri-kvinner uten rytmesans, som vil lære å «frigjøre energi». Jeg sier nei takk.

5. LYDTEKNIKER I KARAOKE-TAXI.
Det vil jeg i hvert fall ikke bli.