Ti gode gründer.

Snurrbarten Jono El Grande setter i Dagbladet 08.09 opp «Ti bud for artistisk posisjonering» under overskriften «Artister må tenke som gründere».

Vel, her er ti gode grunner til at musikanter faktisk er gode gründere i det riktige, ordentlige næringslivet:

1. LØNN I HIMMELEN – KANSKJE.
En gründer med håp om suksess må være forberedt på å jobbe knallhardt i to- tre-fire-fem år med liten eller ingen lønn, uten noen som helst garantier for å lykkes. Ingen er mer vant til det enn musikere. Vanlige lønnsmottakere har nok en noe høyere terskel («Halvannen mill i lønn pluss resultatorientert bonus! Opsjoner! Fri telefon og Finansavis! Leaset Mercedes! Fallskjerm!») for å hoppe ut i det ukjente gründer-tomrommet. For en musiker kommer det som oftest som en behagelig overraskelse å få betalt i det hele tatt.

2. DEMO = FORRETNINGSPLAN. PLATESELSKAP = INVESTOR.
Det er rett og slett påfallende hvor lik oppstartsprosessen er for et ambisiøst band og et ambisiøst gründer-kollektiv. Bytter man ut ordet «demo» med «forretningsplan» og «plateselskap» med «investor», er resten temmelig identisk. Man spiller inn demoen / utarbeider forretningsplanen i et lurvete hjemmestudio / på et lurvete hjemmekontor og tar den, pent innpakket, med seg rundt til alle plateselskapene / investorene, hvor BI-utdannede, slipsbepyntede unge menn stort sett bruker hele arbeidsdagen sin til å finne nye og omstendelige måter å si «nei» på…

3. BULLSHITFILTER.
…hvilket bringer oss til punkt 3. Har man som musiker gått plateselskapsrunden noen ganger, og for øvrig hatt en del å gjøre med den mest svada-befengte bransjen som finnes, utvikler man en viss følelse for trykkpunktene i setningen «Dette var interessant! Vi vil gjerne komme tilbake til det…» og vet dermed om den uuttalte fortsettelsen er «…neste torsdag» eller «…samme dag som de utenomjordiske lander på Karl Johan og ber om å få snakke med Rune Rudberg».

4. VINDUSKONVOLUTTFILTER.
Noen år med lofotfisker-økonomi (to gode måneder i året, ti dårlige) insulerer godt mot hvitangsten de fleste mennesker får når de åpner postkassen og finner andre- og tredjegangs trusselbrev om inkasso, utpanting og rulling i tjære og fjær. Det hører med til en musikers basis-kunnskaper å vite hvor langt man kan strekke kreditor-strikken før det virkelig blir alvor. Privat-økonomisk sett blir overgangen fra musiker til gründer dermed mer som en fortsettelse enn en ny start.

5. GOOD HAIR.
Dilbert-skaper Scott Adams har i flere av sine utenom-dilbertske bøker snakket om hva som kjennetegner en suksessrik leder i næringslivet og, ikke minst, politikken, og det i særklasse viktigste er i følge ham bra hår. Og det har jo de fleste rockere med noenlunde respekt for seg selv. Vis meg en rocker uten bra hår, og jeg skal vise deg en rocker med blankpolert skalle og et hipt lite fippskjegg.

6. PÅ HILS MED TUSENVIS.
Å spille og underholde for folk er et utpreget sosialt syssel (med mindre man spiller musikk som…ja, dere vet selv hvem dere er…). Dermed skal det godt gjøres å ikke kjenne veldig mange mennesker etter hvert. Konsertgjengere har ofte veldig lite til felles, bortsett fra å ha møtt opp for å høre på deg og dine medmusikanter.
Blant dem finnes det ofte (men ikke alltid; dersom man for eksempel spiller musikk som…ja, dere vet fortsatt hvem dere er…) advokater, investerings-selskaps-ansatte, økonomer, bankfolk, lottovinnere og andre som gjerne holder pannen kjølig med en kredittkort-vifte. Og de er alle velvillig innstilt til det du har å komme med (enten det er en gitarsolo eller en god idé), ellers ville de ikke vært der.
Et bra backstage-party er bedre enn en hvilken som helst ‘First Tuesday’.

7. STJERNEFAKTOR.
La oss ikke underslå det: folk flest synes det er kjekt å hilse på folk som har gjort ett eller annet, og det er ofte en effektiv isbryter i et salgsmøte eller på en arbeidslunsj. «-Jaså, er det du som rister tamburin på Tore Tang? Den har jeg klina til!»
Bare man aldri, aldri, aldri, under noen omstendighet faller for fristelsen til å si «Vet du ikke hvem jeg er?»

8. MILEAGE.
Få kjenner geografien i landet sitt like inngående som musikere, bortsett kanskje fra leksikonselgere og førstedivisjonsspillere. Og da mener jeg ikke i Drillo-betydningen (flateinnhold, høyeste fjelltopp og den slags), men fysisk, på-kroppen-geografi som man kan få veldig god bruk for den dagen man skal tråkle landet fra bunn til topp for å selge produktet sitt. Det kommer alltid godt med å vite når siste ferge går fra Arsvågen, hvordan man mest effektivt slår ihjel tid på Gardermoen, hvilket gatekjøkken som lager den beste Hawaii-burgeren i Bodø, og hva hun mørkhårede bak baren på Palace Grill heter.

9. NOE Å LEVE AV MENS MAN VENTER PÅ LØNN FRA HIMMELEN.
En av årsakene til at det å virkelig ta sats og hoppe ut på gründer-dypet blir noe av en dørstokkmil, er at det for de fleste er en fin ting å ha mat på bordet og tak over hodet. Må man ha en dag- eller kveldsjobb for å finansiere oppstart-prosjektet sitt, vil det naturlig nok gå ut over den tiden som er tilgjengelig for gründingen, og det er heller ikke bra for motivasjonen eller energi-overskuddet å vaske kontorer eller gå nattevakt på Psykiatrisk Poliklinikk.

Musikere, derimot, stiller med en fiks ferdig bi-inntektskilde som ikke bare naturlig hører hjemme på kvelder og i helger, men som også stort sett er genuint kjekt og inspirerende å holde på med.

10. BRENTE BROER.
Etter noen år som musiker har man oftest foretatt noen mer eller mindre bevisste valg som kan gjøre det vrient å komme seg inn på det ordinære arbeidsmarkedet. Utdannelse utover den skolen som i musikantkretser går under navnet «Veien» er det som regel tynt med, jobberfaring likeså, og de få pensjonspoengene man hadde har futen tatt. Den heldekkende kroppstatoveringen virket kanskje som en god og imagebyggende idé en sen aften i Amsterdam, men i jobb-intervju-sammenheng viser den seg å ikke være en vinner. Dermed er det ikke så mange andre opsjoner for en musiker enn å starte for seg selv. Bortsett, kanskje, fra en karriere i skoleverket. Der tar de jo inn alt.

Reklamer

De to verste tingene med å spille i band.

Det er mye moro i en musikers hverdag; uendelige øvingstimer, 8-timers kjøreturer for å spille for 12 betalende, kreative overnattingsløsninger, «middag» på gatekjøkkenet rundt hjørnet…

De to tingene som er desidert verst med å spille i band, er 1) å finne et passende navn, og 2) å sette opp sett-liste.

Eksempel på settliste-ansvarlig

Eksempel på settliste-ansvarlig

Å komme opp med et bra navn på band-prosjektet sitt er en såpass monumental oppgave at det fort kan kvele hele orkesteret i fødselen. Ikke bare skal det ‘smelle’, sitte godt på tunga og være lett å huske, det bør nesten også fortelle noe litt vagt og udefinerbart om hva bandet handler om musikalsk. Og bare for å gjøre det komplett umulig; det skal helst også kunne .com-registreres. I før-internett-jura-tiden kunne et band kalle seg Fabolous Lobsters And The HiHats, for eksempel, og gå gjennom en hel karriere uten å bli konfrontert med at det finnes 18 andre band rundt på kloden som heter det samme. I dag er den kjipe erkjennelsen bare et google-søk unna.

Den eneste formildende omstendigheten rundt finne-bandnavn-prosessen er at man som oftest slipper å gjøre det mer enn en gang i løpet av en band-karriere. Settlista derimot, er et stadig tilbakevendende mareritt.

Ifølge gresk mytologi ble Sisyfos, eller Σίσυφος, straffet av gudene med forvisning til Hades’ dypeste grotte, der han måtte bruke resten av evigheten på å rulle en stor stein opp en bakke. Hver gang han etter mye slit hadde fått steinen opp til toppen, rullet den ned igjen, og Σίσυφος måtte begynne på nytt. Dersom stakkars Σίσυφος hadde spilt i band ville straffen sannsynligvis blitt forvisning til en kald garderobe et sted på vestlandet, med beskjed om å sette opp settlista for kvelden, og det fort, for vi går på om 15 minutter, og kopimaskinen er i femte etasje. Og deretter måtte han gjort det om igjen. Og om igjen.

Settlista er en øvelse i umulighet. Dersom man er relativt fersk og har 10-15 låter på reportoaret, er utfordringen å lage et sett som åpner og avslutter med et smell (eller kanskje várt og akustisk?), har en fin kurve og variasjon mellom opp-tempo og nedpå, pluss at man helst vil unngå at låter som har noenlunde samme groove og / eller tempo eller lik toneart følger etter hverandre.

Med noen år og et antall plater på cv’en blir utvalget av låter å plukke fra selvfølgelig større, men settlista blir merkelig nok ikke enklere å komponere. Jo flere hits, desto flere låter som bare må være med for at ikke publikum skal forvandles fra entusiastiske fans til lynsjemobb, komplett med fakler og høygafler. Hvis man i tillegg har et ferskt album å promotere, 90 minutter spilletid å fylle, og fortsatt gjerne vil ta hensyn til kurve og variasjon og alt det andre fra forrige avsnitt, så forstår man at det ikke bare er børstens feil at rockere blir gamle før tiden.

Jeg tipper Keith Richards har ansvaret for settlista i Rolling Stones.