Norsk Rocks Historie – Den Grusomme Sannheten, del 6.

På sen-høsten 1971 byttet statsminister Bratteli norsk samfunnsfarge til koks-grå, og puttet med det seksti-tallets psykedeliske kakafoni tilbake i tuben. Kjell Askildsens forfatter-filosofi (skriv én linje, stryk to) bredte om seg utenfor litteraturen, og førte til at norske plateartister som regel trakk to langspillere tilbake fra markedet for hvert nytt album de ga ut. Dette mens det stort sett regnet, hele tiden.

Pompel og Pilt skapte, attpåtil i reprise, en hel generasjon av redde nevrotikere, og Finn Kalvik (pre-kjønnsskifteoperasjon) insisterte på at han ikke var interessert i å vite akkurat hvor ensom du enn måtte finne på å være.

Norsk rock, derimot, lot være å blomstre som aldri før. Utbredelsen av større og bedre sanganlegg førte til oppfinnelsen av lydsjekken, som igjen skapte flere musikalske genre, deriblant elektrisk frijazz og prog-rock. Trikset med å inkludere en melodi som var nynnbar uten påfølgende tunge-gipsing døde ut samtidig med at Paul McCartney offisielt begjærte The Beatles oppløst 31. desember 1970, og skulle ikke gjenoppstå før 10CC snublet over nøkkelen til nettopp The Beatles´ musikalske bankboks i 1975.

I Norge regjerte to tydelige trender første halvdel av sytti-årene – en ubendig trang til å utstyre norsk folkemusikk med nye, politisk ladede tekster (spesielt var det utbredt med sinte manifest som blandet hyllest av styresettet i Kina med raseri over undertrykkelsen av livegne bønder i Sentral- og sør-Amerika – dette fordi det eneste ordet som rimer på «Mao» er «kakao»), samt bandnavn med -que på slutten. Folque, Roque, Per Spelmann Han Hadde Ei Einaste Que og Nå Får Det Faen Meg Være Noque er kanskje de mest kjente eksemplene på denne, overraskende fisefine, tendensen.

Sytti-tallet var i det hele tatt et pisslunkent og rynkete ti-år, og det skulle drøye helt til 1985 før den geni-erklærte 9-åringen Håkon Moslet offentlig uttalte at norsk rock var «bra».

Reklamer

Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 5]

Den såkalte trønder-rocken skiller seg ut som en evolusjonshistorisk kuriositet i norsk rock. Denne musikalske mutanten kom først på banen med bandet Prudence i 1970. Prudence var et radikalt, langhåret prog-rock-kollektiv som, merkelig nok, avfødte nesten samtlige av de norske artistene som senere skulle komme til å gi ordet «folkelig» en eim av karsk, apokope og bartesnørr.

Terje Tysland ble med sin gjennomførte hattepolitikk et ikon for håravfallsrammede over hele landet. Åge Aleksandersen satte norgesrekord i platesalg med sanger om De Fire Elementer – lys, varme, pils og pizza – samt verdensrekord i dårlig skarptrommelyd («Ramp», 1980). Prudence-bassist Frode Viken må, som låtskriver for DDE, ta ansvar for at «folkelig» i 2002 av Norsk Språkråd offisielt ble definert som skjellsord, sidestilt med «helvete» og «faen». Vikens sanger om norsk transport-infrastruktur («Vinsjan På Kaia», «E6») og mindre flatterende deler av egen anatomi («Rompa Mi») har hatt forbløffende appell, spesielt ettersom de stort sett har blitt framført av seks bleikfete trøndere i bar overkropp.

Band som Stage Dolls og TNT sto for en noe mer tupert utgave av trønderrocken utover på åtti- og tidlig nitti-tall. TNT-låta «Ten Thousand Lovers» oppnådde en litt spesiell internasjonal popularitet – vokalist Tony Harnell, AKA Hansen, leverer en så troverdig imitasjon av en mann som får alle tåneglene trukket ut, at den amerikanske hæren gjentatte ganger har benyttet den til å skremme diktatorer ut av ambassader og jordhull rundt i verden.

Trønderrocken har for øvrig bidratt med to ting; det ene er den norske avarten av roadien – norske teknikere, riggere, lysfolk og gitarstemmere har som regel tre ting til felles; maglite, leatherman og trønderdialekt. Det andre er punkbandet Wannskrækk, som i det øyeblikk de oppdaget at de var fra Trøndelag prompte byttet navn til det mer internasjonalt klingende Dum Dum Boys og begynte å synge på østlandsk.

Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 4]

På sytti-tallet kom protestsangerne: Lillebjørn Nilsen skrev bitre viser om hvordan Makta hadde premiert ham for å tie med sin samfunnskritikk («Stilleste gutt på sovesal 1»), Øystein Sunde protesterte mot den vertikale samfunnsinndelinga og la åpent ut om våpentrening ved svenskegrensa («Det året det var så bratt»), og Finn Kalvig la ut på en mangeårig reise for å finne seg sjæl, som i 1992 omsider kulminerte i at han, etter hormonbehandling og operasjon, tok jobb som værmelder på TV2 under navnet «Siri».

Den viktigste skikkelsen i denne bevegelsen, som fikk navnet Artister Krever Pølse! (med-løk), var utvilsomt Jahn Teigen. Han var protestsangernes protestsanger; faktisk var han så bitter og forbannet på samfunnet at han bare produserte overstrømmende lykkelige hyllester til henholdsvis sin egen og Fantomets første kjærlighet. Men bak de dypt ironiske meldingene til Makta om å «bli bra igjen» lå en mørk hemmelighet: Teigen var norsk rocks første anorektiker, noe som ble sjokkerende klart for hele nasjonen under Melodi Grand Prix-finalen i 1976, da han framsto som så tynn at skjelettet tydelig kunne ses gjennom klærne.

Motreaksjonen mot protestbølgen i norsk rock lot ikke vente på seg, først og fremst representert ved Hans Rotmo, som leverte ufarlig, Amerika-vennlig tyggegummipop der hovedbudskapet var «ut å pess å ijnn å dains».

Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 3]

Del 3.

Den første ekte rockeren i Norge var Erik Bye, en hjemvendt indianerhøvding fra Minnesota. Han hadde en rekke hits på 50- og 60-tallet, og framsto ikke bare som en stor artist med bred publikumsappell, han var også en innovatør som blant annet innførte mannskor og skipsklokker i rocken.

Byes desidert største slager ble også hans endelikt som rockeartist. «Vårherres klinkekuler» var første singel fra det som skulle bli et dobbelt konseptalbum som handlet om hvor dårlig Gud er til å ta vare på tingene sine. Midtveis i innspillingen ble det for mye for perfeksjonisten Bye. I et anfall av selvransakelse saksøkte han seg selv for konseptplagiat, men tapte. Ruinert ga han opp innspillingen, og perler som «Vårherres fjernkontroll» og «Vårherres bilnøkler» er dermed tapt for ettertiden. Desillusjonert og fattig ble han drevet ut i lørdagsunderholdning på NRK, og ble dermed også den første norske rockeren som endte sin karriere på grusomt vis. Han skulle ikke bli den siste.

Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 2]

Del 2.

Etter at nordmennene oppdaget og koloniserte Norge, la de raskt under seg hele det langstrakte landet, fra det varme og sumpaktige Lista i sør helt opp til den enorme Finnmarksvidda. Urbefolkningen, de stolte og mystiske samene, ble brukt som slaver på reinplantasjene i nord. Ute på reinmarkene og i reinskogen utviklet samenes tradisjonelle joik seg i mange retninger; fra religiøs jospel til jøffere røffere joik’n’joll.

Onde og kaldt beregnende norske konsertpromotører og plateselskapsdirektører nølte ikke med skamløst å utnytte samenes musikk kommersielt. Joik-klassikere som «Du kainn gjør ka du vijll, men legg uinna loddan mine» og «Du e’kje nåkka ainna einn ei lausbikkje» ble gitt ut av blankpussede norske artister, og solgte i millioner av eksemplarer (en million var selvfølgelig mye mindre den gangen).

Samisk joik ble via en fonetisk misforståelse til norsk rock, som etter hvert skulle feire musikalske triumfer både i Polen og Malaysia. Joiken, derimot, ble marginalisert og gjort til komisk sidekick i Melodi Grand Prix. Mattis Hætta‘s «E O Le Lo Le Lo Le Lo Lo Le Lo A» er imidlertid så catchy at selv overstadig berusede mennesker kan huske den, hvilket de veldig, veldig ofte beviser.

Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 1]

Del 1.

Norsk rocks historie begynner midt under slaget ved Svolder i år 1000, i det Olav Tryggvason spør; «Hva brast så høyt?».

«Tror du faen ikke jeg røyk en streng», svarte Einar Tambarskjelve, og startet med det en tradisjon som nesten tusen år senere skulle nå sitt foreløpige, og bitre, høydepunkt i Stig Van Eijk‘s monitoring-trøbbel i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i 1999; når nordmenn konkurrerer i sammenhenger der det først og fremst gjelder å slå svenskene, så ryker teknikken.

Senere historieskrivere endret denne replikken til det tammere, men mer politisk korrekte «Norge ditt rike, herre konge». Det er imidlertid logisk at en mann med et så genuint rocka navn som Tambarskjelve aldri, aldri ville ha funnet på å si noe så døvt.

Nordmennene tapte slaget ved Svolder, og Olav Tryggvason forsvant i havet. Ryktene gikk i årevis om at han fortsatt levde, og mange påsto at de hadde observert ham, blant annet som karavanesjåfør i Midt-Østen og ekspeditør på nattåpne basarer i Miklagard. På vegger og runesteiner hjemme i Norge kunne man ofte se meldingen «TRYGGVS LEFVUR», og mange hadde forventet at han skulle dukke opp da datteren senere giftet seg med den såkalte Kongen av Popr, den pinglete, og kristne, Olav den Hellige.

Etter Olav Tryggvasons myteomspunne forsvinningsnummer skulle det gå mange hundre år før skjeggete, uflidde menn fra Norge igjen kunne herje rundt i Europa (Se Motorpsycho, Kvelertak, death metal).