Hva er det nå månelandingsprosjektet til Jens er igjen? Jeg har visst glemt det allerede, det som skulle være denne og neste generasjons store framtidsmål.

La meg foreslå et månelandingsprosjekt med litt mer schwung over.

La oss reise til månen, hele gjengen. Derfra – To Infinity And Beyond.

La det bli nedskrevet for ettertiden at idéen kom til meg da jeg leste en artikkel om generasjonsskip, den konfigurasjonen av romfartøy som må til dersom menneskeheten skal besøke andre solsystemer og planeter. Artikkelen beskrev romskipet som “Norway In Space”, og jeg tenkte den revolusjonerende tanken:

“OK da”.

Den ideelle mengden og sammensetningen av kolonister er altså noenlunde som Norge; rundt fem millioner individer med et komplementerende sett evner og erfaringer, noenlunde flat forplantningskurve, og en god blanding av risktakere og stødige arbeidsjern, med et dryss av døgenikter og bohemer med på lasset, sånn at flertallet kan ha noe å irritere seg over, eventuelt kaste ut av luftslusene med jevne mellomrom, til skrekk og advarsel.

Hvis vi begynner i det stille å bygge nå, kan vi være avgårde innen en seksti til hundre års tid, har jeg kjapt beregnet.

Innen den tid er det uansett tomt i Nordsjøen, så vi har ikke så fælt mye å henge rundt etter. Alle de mystiske varebestillingene våre (24998387 marine-blå, ettersittende jumpsuits med stilisert riksløve over høyre brystlomme, bestilt med kvantumsrabatt fra amazon.com) har forhåpentligvis stimulert verdensøkonomien nok til at de som blir igjen klarer seg fint uten oss.

Det er viktig å holde dette litt under hatten. Dersom utlendingene spør hva det er vi skal med sekstiåtte millioner “zero gravity shower curtain rings”, er det lurest å bare mumle “oh, nothing special” og skynde seg nonchalant ut av butikken, med mindre det er en svenske som spør. Da kan man for eksempel svare “pass nesa di du, Göran, og hvor blir det forresten av den macchiatoen jeg bestilte for over et kvarter siden?”

Det er nok, gitt at noen av oss har en tendens til å bli litt løsmunnet på syden-tur (jeg ser på deg, Fred-Arve Solbakk fra Lillestrøm!), uunngåelig at noen kommer til å røpe hele plottet. To tiltak er essensielle for å motvirke den negative effekten av fylleplapring på Aiya Napa: a) Hele sannheten må legges lett tilgjengelig på nett, sånn at konspirasjonsteoretikere og amerikanske neo-konservative kan sette i gang med å frata historien all troverdighet, og b) NRK må fortsette å produsere godslig, men uendelig langdryg gimmick-tv av hurtigruter, togreiser og vedstabling, sånn at verden utenfor kan fortsette å tro at vi er en nasjon av hardføre, men akk så naive naturbarn.

Så, hvor er det vi skal, da, til slutt? Proxima Centauri? Betelgeuse? Er det så nøye, da?

Hvis det er en ting vi kan her oppe, så er det å sette pris på turen. Lysløype eller lysår – det går ut på ett, bare vi har god glid og det vanker kvikklunsj og appelsin når vi kommer fram.

Jeg skal selvfølgelig ikke ha noe for idéen, bortsett fra en plakett på romskips-nesetippen som det står “OK, da” på.