Norsk rocks historie – den grusomme sannheten [del 4]


På sytti-tallet kom protestsangerne: Lillebjørn Nilsen skrev bitre viser om hvordan Makta hadde premiert ham for å tie med sin samfunnskritikk («Stilleste gutt på sovesal 1»), Øystein Sunde protesterte mot den vertikale samfunnsinndelinga og la åpent ut om våpentrening ved svenskegrensa («Det året det var så bratt»), og Finn Kalvig la ut på en mangeårig reise for å finne seg sjæl, som i 1992 omsider kulminerte i at han, etter hormonbehandling og operasjon, tok jobb som værmelder på TV2 under navnet «Siri».

Den viktigste skikkelsen i denne bevegelsen, som fikk navnet Artister Krever Pølse! (med-løk), var utvilsomt Jahn Teigen. Han var protestsangernes protestsanger; faktisk var han så bitter og forbannet på samfunnet at han bare produserte overstrømmende lykkelige hyllester til henholdsvis sin egen og Fantomets første kjærlighet. Men bak de dypt ironiske meldingene til Makta om å «bli bra igjen» lå en mørk hemmelighet: Teigen var norsk rocks første anorektiker, noe som ble sjokkerende klart for hele nasjonen under Melodi Grand Prix-finalen i 1976, da han framsto som så tynn at skjelettet tydelig kunne ses gjennom klærne.

Motreaksjonen mot protestbølgen i norsk rock lot ikke vente på seg, først og fremst representert ved Hans Rotmo, som leverte ufarlig, Amerika-vennlig tyggegummipop der hovedbudskapet var «ut å pess å ijnn å dains».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s