TONOdøvhet.


Debatten om fordeling av TONO-kronene er latent, og har vært det omtrent så lenge organisasjonen har eksistert. Med jevne mellomrom bryter den overflaten, og alle parter børster støvet av sin syke mor for å posisjonere sin egen organisasjon eller musikkform bedre innenfor systemet. Motpartene maler drakoniske bilder av hverandre, som usolidariske pop-krøsuser på den ene siden, eller inngrodde Grotte-beboende gratispassasjerer på den andre.

Kjernen for uenigheten er som alltid den utskjelte vektinndelingen – noen komposisjoner blir vurdert som dobbelt eller endog firedobbelt så verdifulle som andre. Det er, ifølge forsvarerne av systemet, viktig å opprettholde vektinndelingen for å sikre mangfoldet – det er TONO som kulturpolitisk verktøy. Systemet ble revidert i 2001, og definisjonene for hva som skulle havne hvor ble tilstrekkelig tåkelagte til at Komponistforeningens folk i TONO-systemet kunne påstå at «…[d]et er ikke slik at kategorisystemet i Tono diskriminerer genre. Bjørn Eidsvåg og Henning Kvitnes havner like lite automatisk i kategori 1, som Arne Nordheim i kategori 3».

Men hvis det er slik at det er like sannsynlig at Eidsvåg eller Kvitnes’ komposisjoner havner i kategori tre som at Arne Nordheim’s gjør det, så slår det jo raskt beina under hele tankegangen om TONO som kulturpolitisk mangfoldighetsbeskytter.

«[Ravi] er en veldig flink mann – og her kan man virkelig snakke om ”høy kompositorisk identitet«, uttaler Henning Kvitnes til ballade.no idet han foreslår en av fjorårets mestselgende, og dertil mest særpregede, norske artister som nytt styremedlem i TONO. «Høy kompositorisk identitet» er ett av tåkebegrepene som brukes for å kvalifisere til kategori tre, og derved sikre firedobbel minuttsats for verket.

La oss et øyeblikk forestille oss at de ansvarlige for verkinndelingen hos TONO skulle dele syn med Kvitnes, og plassere Ravi’s hitsingler (som i fjor genererte 4-500 radiospillinger) i kategori med samtidskomponistene (som kan telle sitt kombinerte antall radiospillinger og konsertframføringer i løpet av et år på en hånd): TONO’s avregningsdatasystem ville ha knelt i ren befippelse. Og ramaskriket fra Komponistforeningens medlemmer ville økt forekomsten av tinnitus i TONO-medlemsmassen ganske betraktelig.

Det får være en ærlig sak at samtidskomponistene ønsker å bli økonomisk forfordelt av TONO, fordi de mener å fortjene det ut fra kvaliteten og kompleksiteten i det de holder på med. Men da bør de nesten komme ut og si det – ikke pakke argumentasjonen inn i snakk om kulturpolitikk og mangfoldsbeskyttelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s